tirsdag 25. desember 2012

Kia Rio - del to

Jeg har nå lagt bak meg ca. 2000 km og har gjort meg noen nye erfaringer med min '12 Kia Rio som jeg har skrevet om tidligere. Noe av det jeg var mest spent på var hvordan bilen var å kjøre på langturer. Her har jeg gjort meg noen tanker.

Men først, ett tilbakeblikk på selve handelen. Bilen var allerede kjøpt når jeg skrev det forrige innlegget, men motorvarmer fra Defa er ettermontert. Her skjedde det en kommunikasjonssvikt mellom selger og verksted og bilen fikk feil motorvarmepakke. Bilen måtte derfor to turer innom forhandleren etter bilen var i min eie. Finansieringen gikk gjennom forhandler og beløpet avvek fra kontrakt. Garantiheftet var ikke fylt ut ved overlevering. Her var det mange småting som jeg burde slippe å bruke energi på når jeg bruker så mye penger på ett nykjøp. Når det er sagt, rettet forhandleren på feilene, og bilen var også grundig rengjort innvendig og utvendig ved overlevering. Bilen jeg kjøpte var tross alt demo-kjørt noen kilometer, og jeg fikk prøve den selv før jeg kjøpte den.

Ettermontert motorvarmer fra Defa.
Plassering av motorvarmerkontakten sitter nederst på støtfangeren nedenfor høyre tåkelys. Det er veldig trangt i motorrommet slik at det i følge forhandler ikke fantes andre steder å plassere kontakten. Jeg hadde foretrukket at kontakten ikke var plassert så åpenlyst, om det fantes ett alternativt sted. Den sorte kontakten blir naturligvis mindre synlig på biler med mørk lakk, enn på min sølvgrå variant.

Bilen er veldig kompakt men har ok plass i baksetene. Det er i bagasjerommet det først merkes at man har en liten bil.

Bagasjerommet har akkurat plass til en koffert, en bag, litt smånips og verktøy.
Skal man på lenger tur må man slå ned baksetene eller legge noe av bagasjen i baksetene. Forsetene er forbeholdt passasjerer, da sikkerhetsselealarmen slår seg på dersom noe tungt plasseres i setet.

Noe av det jeg var mest spent på med denne bilen, var hvordan den var å kjøre på langtur. En god målestokk på komforten er hvor sliten man er etter en langkjøring. Her er jeg for det meste positiv til bilen. Setene er ikke de mest ergometriske for min rygg, men jeg har lært meg å bytte sittestilling i setet flere ganger og jeg blir ikke sliten av å sitte i dem. Ryggen er ikke vond, føttene får blodomløp og dovner ikke av, selv etter en kjøretur i over 12 timer. 12 timer med rutinemessige pauser naturligvis.

Bilen er snill på veien og er lett å kjøre. Som jeg skrev litt om i forrige innlegg om denne bilen, stemte min observasjon med hva motorjournalister har skrevet om styringen. Den er litt nummen. Men jeg har blitt vant til hvordan den virker og det er ærlig talt noe jeg ikke tenker mer over nå. Styringen er presis og forutsigbar, og det er det som betyr mest i lengden.

På bar asfalt og normal veistandard går kilometrene raskt unna. På sporete vinterføre er bilen derimot utenfor sin komfortsone. Det er kanskje som forventet for bilklassen. Man merker tidlig at bilen dreier en ørliten grad i ny retning når man beveger seg opp og ned av hjulsporene, og man justerer ned hastigheten deretter. Noe uventet har jeg lært meg å sette stor pris på hastighetssperren. Når veiene er dårlige eller man passerer område med mye fartsbokser, justerer jeg bare bilen til en makshastighet og oppnår en jevnere og mer økonomisk kjørestil. På de verste veiene merker man knirking i interiøret, men normalt er det stille inne i bilen. Heldigvis er veiene jeg vanligvis kjører på helt greie. Noe man bør være obs på i kaldt vær, er at bilen leveres uten reservehjul og har ett reparasjonsett istedenfor som ikke fungerer i kaldere vær enn minus 30 grader celsius. Her må man ta noen forhåndsregler før langturer.

Da jeg kjørte på de dårligste vinterveiene lurte jeg på om jeg burde ha satset på en bil med firehjulstrekk. Rimeligste firehjulsalternativ ville kanskje blitt en Fiat Panda (4x4) eller en Suzuki Swift (4x4). Nå har jeg ikke prøvekjørt noen av disse, men de er litt mindre en Kia Rio så kanskje man ville mistet noe retningsstyring og komfort i bytte mot firhjulstrekk. Men det er en hypotetisk diskusjon så lenge jeg ikke kjenner disse bilene. Dessuten er jeg ikke akkurat en bilkjenner. På den andre siden har jeg fått mer for pengene med Kia'en, så jeg lever godt med avgjørelsen fortsatt. Noe jeg også kom til å tenke på etter kjøpet var leasing. Peugeot har en tilsynelatende god leieavtale ut måneden på Peugeot 208 til 995 kroner måneden ved 35% egenkapital og 3 år / 45 000 km, levert Drammen. Det tilbudet må jeg bare se langt etter nå som jeg har kjøpt Kia.

Motoren i Kia'en er en gjerrig 1,1 liters dieselvariant. Med en applikasjon jeg la inn på mobilen fant jeg det laveste snittforbruket til 0,44 liter per 10 km mellom to fyllinger. Dette var langturresultat på vinterføre. I bymiljø er forbruket naturligvis høyere enn på landeveikjøring. Jeg er veldig fornøyd med å se at bilen er så rimelig i praktisk forbruk.

Noe jeg setter veldig pris på er girkassen med seks trinn. Denne fungerer veldig bra sammen med dieselmotoren. Selv om motoren ikke er stor, klarer den å trekke jevnt i motbakker uten at jeg må jobbe spesielt med girene. Sjettegiret er også godt å ha på motorveiene, og jeg slipper å kjøre med høyt turtall. Det som også er fint er at jeg ikke er spesielt plaget med veistøy selv jeg kjører med piggdekk.

Jeg synes bilen har fungert bra så langt. Jeg ser fortsatt fram til å sette meg i bilen å kjøre når jeg skal avgårde ett sted. Jeg synes prisen og modellen passer bra til det jeg var ute etter. Det vil si, en rimelig og kompakt bybil som ikke kommer med for mange kompromisser for de litt sjeldne, men viktige, lengre turene. Tryggere firhjulstrekk (4x4) -alternativer koster gjerne litt mer og ville nok kommet på bekostning av andre egenskaper, som drivstoffforbruk og ekstrautstyr. Jeg lever ennå godt med bilvalget.

Les mer om Kia Rio.

søndag 9. desember 2012

Myter om bilmerker

Sortert liste over bilermerker etter antall feil
Kom over en liste på DinSide som viser hvor mange feil som rapporteres inn til ett forsikringsselskap, fordelt på bilmerker. Her var det mange overraskelser. Som jeg skrev tidligere, har Kia mål om å konkurrere med Volkswagen på kvalitet, noe jeg først syntes var en god nyhet. Men etter denne listen å dømme håper jeg koreanerne også konsentrerer seg om de japanske konkurrentene. Tallene er nok utdaterte i forhold til dagens situasjon, men viser like fullt at man ikke skal skue hunden på hårene.

mandag 3. desember 2012

Kia Rio

Kia Rio '12 (c) JHH
Har blitt nybileier. En Kia Rio '12 modell. Ble lettere forført av alle knappene, ekstrautstyret og det gode designet jeg fikk for prisen. Ellers kommer man seg lett fram fra A til Å med denne bilen. Jeg må innrømme at bilvalget var veldig rasjonelt med vekt på finanseringen. Bilen ligger ikke langt unna i pris fra de bedre c-segment klassebilene om jeg hadde tatt på meg 50 000 ekstra i lån og godtatt en høyere rente. C-segmentet består for eksempel av biler som VW Golf og Kia Cee'd. Men alt i alt var valget lett. Den gamle bilen min lever ett nytt liv, forhåpentligvis i hendene til nye eiere snart. Kanskje god for nye 100 000 km, om de nye eierne passer godt på den. Den gamle bilen var en Mitsubishi Carisma '97 modell. Håper Kia'en holder seg like godt som Mitsubishi'en. Kia synes i alle fall å ha tro på seg selv (sitat fra 2010).

Kias produktchef David Labrosse säger till Auto Express att man har som mål att komma upp i samma kvalitet som Volkswagen. Han tillägger dock ”men vi vill inte att alla våra bilar ska se likadana ut”. Modellen som ska markera Kias avstamp mot högre kvalitet bli nya småbilen Rio som lanseras nästa år. Enligt Labrosse ska nya Rio kunna mäta sig med Volkswagen Polo i byggkvalitet och kvalitetskänsla men med mer vågad design.

Kia har endret seg dramatisk de siste årene etter at Peter Schreyer overtok ansvaret for designet. Kjennemerket til de nye linjene er den såkalte "tigernesen", altså grillen, i front. På avstand er Kia emblemet lett å forveksle med for eksempel det, også, ellipseformede Ford emblemet. Men tigernesen er umiskjennelig. Designet videre bakover på bilen er spenstig og mer voksent enn hva størrelsen på bilen tilsier. Jeg vil våge å si at den også virker mer maskulin enn mange andre småbiler i b-segmentet. De kraftige, litt kantete, linjene bakover understrekes med de små bakvinduene og den brede baken. Det gir en følelse av sikkerhet og privatliv for sjåføren, men på bekostning av dårligere sikt bakover når man skal rygge. Det plager ikke meg så mye, men bilen har noen blindsoner bakover som antagelig er litt mer vriden enn på konkurrentenes biler.

Jeg skulle gjerne sett at flere bilprodusenter lagde b-segment biler som var mer attraktive for begge kjønn. Små biler settes som regel i konebil-kategorien fordi det er mest damer som kjøper de minste bilene. Jeg tror Kia er inne på noe lurt her med å gjøre bilen litt tøffere. Kia lager ikke brosjyrer med glade damer som drar på kafebesøk i bilen med det siste kaffelatter-interiøret, slik Ford har valgt å presentere sin Fiesta. Setter det litt på spissen naturligvis, men Ford burde revurdere markedsføringen sin.

Ser man tigernesen hos originalen? Bilde er lånt herfra.
I ett intervju  fra Geneva i 2010 forklarer Peter Schreyer nærmere om motivasjonen bak designet. Interessant lesning.

Bilen er ellers utstyrt med en 1.1 liters diesel og seks trinns girkasse. Ganske gjerrig på det oppgitte forbruket, men jeg tror slike tall er urealistiske med mindre man triller i nedoverbakke. Vet ikke hva forbruket mitt ligger på, men gjetter rundt 0,5 l/10km om noen spør meg.

Styringen har fått kritikk for å føles kunstig i bilpressen. Jeg synes styringen virker litt for lett og vandrende når jeg ligger i 60 sone på den sporete veien til og fra jobb. Men den elektriske styringen ser ut til å være strammere når jeg krysser 70 km/t eller raskere. Jeg vet ikke om det med endrede styreegenskaper bare er innbilning. Men etter å ha kjørt bilen noen ganger til og fra jobb var jeg først litt betenkt over styringen. Da jeg tok en lengre kjøretur på landeveien i høyere hastighet steg tilfredsheten igjen, ettersom styringen føltes strammere, eller den krevde i alle fall ikke noe mer konsentrasjon enn hva jeg forventer. Jeg tror jeg begynner å venne meg til hvordan bilen fungerer nå. Den gamle bilen min hadde en tendens til å synke ned i veisporene og bli liggende der som en klinkekule.

Uansett, den endelige prøven kommer senere når jeg blir å kjøre en hel dag i strekk. Graden av overskudd på slutten av en slik tur er ett godt vitne på kjøreopplevelsen. På komfortsiden har bilpressen gitt bilen mange plusstegn i testene sine.